I 2006 mistet jeg mamma. Hun var veldig syk av Kreft siste året hun levde.
Jeg rotet rundt i bøker og på internett etter kurer og behandlingsmetoder, for det sykehusene kunne stille opp med var ikke nok. Mamma ble kjempekvalm av cellegiften, hun gikk ned i vekt, tapper som hun var kjempet hun hardt - og viste ikke utad hvor syk hun egentlig var.
Jeg så min elskede mamma gå tapt til en sykdom, som senere er hovedårsaken til at jeg tok tak i meg selv.
Kreft er vel blitt en sykdom som rammer såpass mange at du garantert har noen i din krets med det.
Jeg har lært det siste året at kreften trenger glucose for å overleve.. Hadde jeg bare visst det da mamma var syk.
Hun åt iskrem, brødskiver, poteter, pasta og ris, i god tro om at dette var sunn mat!
Som mange andre, som spiser korn og sukker daglig (har et ustabilt blodsukker), utviklet Mamma insulinresistens, Og tro meg: hun forsøkte faktisk å spise det som var sundt, sammen med venner stilte hun opp flere år på Rad på bl.a. Grethe Roede-kurs). :-)
Mamma ble tatt kreftprøve av; (Når noen får kreft danner kroppen naturlig en beskyttende hinne rundt kreften, men dessverre stikkes denne hull på ved kreftprøve).
Noen år senere, kom kreften tilbake for fullt i venstre bryst.
Som Diabetiker, for hun hadde utviklet dette da, klarte ikke huden hennes å hele seg veldig bra, så da legene anbefalte henne å fjerne det syke brystet og bygge et nytt fra hud på ryggen grodde ikke dette ordentlig, før det hadde gått 1 helt år.
Jeg bevitnet mammas uendelige sykdomsforløp i mange år.
Det var "alltid" noe galt med mamma. Fibromyalgi, muskelsmerter, stivhet i ledd og muskler, ryggproblemer, åreknuter... og Diabetes og kreften.
Bare det å se henne sette insulinsprøytene, smertet meg.
Her får hun beskjed av legene å bruke insulin etter måltidene. Men la henne for guds skyld fortsette å spise mat som øker blodsukkeret da dere!
Noen hadde misforstått noe, tenkte jeg. Dette var symptombehandling. Og det var min mor det gikk ut over...
De siste ukene mamma levde pleiet jeg henne hjemme.... Hun fikk smoothie med kokosmelk og proteinpulver og egg til frokost, bacon, omelett /egg i forskjellige varianter til lunsj og laks og grønnsaker til middag.. Etter to dager sa hjemmesykepleien at hun ikke lenger trengte Insulinsprøyter. Blodsukkeret hennes holdt seg stabilt på 4,6.
Mamma ble innlagt på Stovner SYkehjem, på korttidsopphold, bare så jeg skulle få flyttet ut av leiligheten min i Christiesgate i Oslo og hjem til henne.
Første dagen hun var der TRYGLET hun meg om å ta henne med hjem! Hun ville hjem!!
Men jeg MÅTTE flytte ut før oppsigelsen gikk ut... og vaske leiligheten.
Hver dag besøkte jeg henne på Sykehjemmet, mellom jobbingen med leiligheten...
Etter 4 dager tok jeg en titt på legejournalen hennes og der sto det plutselig oppført 18 medisiner! Inkludert morfin... HEr snakker vi om at hun var nede i 4 tabletter/daglig under tiden jeg pleiet henne... Medisiner for hjertet! Men hva var disse 14 pillene og injiseringene ekstra? To forskjellige typer morfin, insuling var tilbake på pletten igjen også... :-/
Jeg ble så forbanna! Hva er det dere driver med? DOPER henne ned?
"Nei, altså... Hun har så mye smerter..."
(Merkelig at hun ikke klaget over det da JEG hadde henne da?).
Jeg stormet bort til mammas rom... der satt hun krokbøyd i ryggen, det så helt unaturlig ut... Hun duppet av med hodet ned i fanget!
Jeg fikk vekket henne, men min mor var ikke lenger seg selv. Hun smilte så fint til meg, helt glasert og rød i øynene og sa "Jeg har det så fint her jeg, Kathrine. Jeg orker ikke dra hjem nå. Jeg vil bli her."
Jeg så at livskraften silte ut av min elskede mamma.
Hver dag var jeg der hos henne. Så henne svinne hen. Hun hadde dødsangst de siste dagene av livet sitt og sov visst ikke... Hun gikk og gikk og gikk rundt i korridorene...
Det var så forferdelig trist å se henne bare være et skall av seg selv. Jeg tullet og klemte henne, overøste henne med all den kjærligheten jeg hadde i meg..
Det gikk mot slutten... Fredag kveld da jeg var der var hun sengeliggende... Sliten.
Lørdag morgen, kvart på seks, ringte Stovner Sykehjem meg.
Nå må du komme, sa de; moren din har ligget i et slags koma siden 3 i natt. Vi tror hun venter på deg. Hun er i ferd med å dø nå...
Jeg nærmest skylte meg igjennom en 3 minutters dusj, for å våkne, kledde på meg i en fart og var nede på sykehjemmet litt over 6...
Mamma lå helt stille.. øynene igjen.. Hun pustet en gang, så tok det noen sekunder før hun-tungt- trakk pusten igjen.. Og slik fortsatte det.
Jeg satt meg ned, forsiktig tok jeg hånden hennes og tårene mine trillet...
"Mamma, nå er jeg her. Jeg passer på deg mamman min. Tusen takk for at du har vært den beste mammaen i hele verden! JEg elsker deg, mammaen min! Jeg er her og passer på deg, jeg, nå. Du kan bare sove, mamma. Jeg elsker deg!"
Mellom ordene mine trakk hun pusten, og laget en bekreftende lyd, hun hørte meg! Hun viste meg at hun hørte meg! Jeg var så sterk. Jeg ville at mamma skulle "gå over" så sterkt og kjærlighetsfullt som mulig... at hun skulle føle seg trygg!
Og de neste minuttene gikk det lenger og lenger mellom hvert pust.. til kroppen hennes ikke klarte mer. Hun lå der... Og jeg trodde ikke på det jeg opplevde... Jeg måtte dytte henne litt i armen og si "mamma?" høyt.. Plutselig ble jeg redd og løp ut til sykesøsteren i gangen... "Nå.. nå tror jeg mamma er død. Jeg er litt redd jeg, kan du være med meg inn til henne, vær så snill?"
Den morgenen tok jeg ringerunden, flink-pike-syndromet satte inn: ordnet begravelse, ringte mammas venninne og resten av familien.
Det er så inderlig vondt å miste en man elsker så høyt.
Det føles urettferdig og uutholdelig.
Jeg lovte meg selv at min mors skjebne ikke skulle bli min. Jeg ville så gjerne leve lenger, være så heldig å se mine barns barn vokse opp.
Under tiden mamma var syk begynte min lærdomsvei om kosthold. Senere lærte jeg om vitaminer. Det er en vei jeg går fortsatt: i all smerten fant jeg vel en slags trøst: med denne kunnskapen kunne jeg hjelpe andre.
Jeg startet denne bloggen for å hjelpe meg selv og deg.
Ingen trenger å bli lurt av sukkerindustriens og legemiddelindustriens makt.
INGEN.
